Kveita er en fisk med lang og spesiell historie i norsk kultur. Myter og sagn forteller om den status og betydning fisken har hatt for den norske kystbefolkningen, helt fra de eldste tider. Ti tusen år gamle helleristninger fra steinalder bosetninger langs kysten vitner om hvordan våre forfedre hyllet kveita. Fiskerbefolkningen trodde kveita var en personifisering av den norrøne guden Balder, den milde og vise guden. Kveita ble derfor gitt de samme egenskaper.
At kveita ble betraktet som helligdagsmat, kom trolig av at den ble sett på som en hellig fisk, den hvite. Hellefisk er en omskrivning av "den hellige fisken". Kveita ble også kalt gudefisken og den ble også ansett for å være en klok og sterk fisk. Sentralt i mytene om denne hellige fisken er en sterk fruktbarhetstro. Det var et uomtvistelig faktum at kveitelykken kun kunne oppnås hos kvinnfolk. Når fiskerne dro ut på kveitefiske, måtte de helst ha "haill". Lykkelig var den fisker som hadde en kjæreste han kunne hente "haill" hos natta før kveitefiske, altså dyrke elskovens gleder.
Dersom fiskeren fikk bare ufisk og ingen kveite når han var ute, hadde han dårlig "haill", og da fikk kvinnfolket skylda. Hvor ordet "haill" egentlig kommer fra, er vanskelig å si. En mulig forklaring kan være at ordet kommer av hell (fiskelykke), men det kan også komme av hold - å holde på noe. En god natt med kona eller kjæresten før fisket skulle føre til at kveita satte seg godt fast på kroken og ikke rev seg løs.
Når fiskeren var så heldig å få ei kveite på kroken, måtte han fare pent med gudefisken. Den skulle behandles med verdighet, og ikke nevnes med det rette navnet. Kveithøtten måtte det i hvert fall ikke snakkes om. En mann på Helgeland hadde alltid et hvitt lommetørkle med når han dro opp kveitvadet. Han måtte være fin når han skulle møte jomfrua, som var hans navn på kveita.
I mange fiskevær langs kysten var det vanlig å feire bryllup i tre hele dager til ende, og en god skikk var å servere gjestene den beste kveita dagen før selve bryllupet skulle stå. Både presten og prosten var aktede menn i gamle dager, og som regel godt lønnet. Ofte fikk de frynsegoder i naturalia, og det fins flere ansettelseskontrakter som nevner kveite. Avhengig av rang var det avtalt hvor mye de skulle ha utbetalt i rekling (tørket kveite) og rav (sunt fiskefett fra finnene). I gamle dager var rekling av kveite også eksklusiv turmat. Disse kveitestrimlene ble tørket om vinteren og var gode proteinkilder på lange høstutflukter til havs.
I steinalderen var det visse ritualer som markerte overgangen mellom barn og voksen. De største manndomsprøvene var bjørnejakt og kveitefiske. Det var slett ingen enkel sak å fange en 100 kilos kveite ved hjelp av en stor fiskekrok laget av bein, og lande fangsten i en liten kano av skinn. Helleristninger viser ofte symboler knyttet til ulike ritualer, og kveita er motiv på flere helleristninger som er funnet i Rogaland, Trøndelag, Nordland og i Alta.
Ingen fisk har hatt så mange navn som kveita. Her er noen eksempler:
Gudefisken, dronningen, hellefisk, skeivkjeft, jomfrua, abbeluna, styving, balduska, flaket, spjeldet, gamla, flatfesken, lokket, skjerfa, jomfrua og ho sjøl.